Minne Håvard Tveite 1962 – 2021
«Bragden i Långserud, Värmland 03.06.1989»
Over: Långserud, Värmland, 3. juni 1989. Håvard inn til seier i meritterende konkurranse. Ansiktsuttrykket skyldes antagelig et fælt gnagsår som medførte at han ikke var med i stafetten dagen etter.
Under: Glade norske vinnere, Långserud Värmland 3. juni 1989, Ragnhild Bente Andersen og Håvard Tveite.
BEGGE FOTO: HANS L. WERP
-Hans Werp-
Det er så sørgelig og det føles rart å prøve å sette sammen en tekst ved Håvard Tveites bortgang.
Han var den sterkeste av de sterke, den tøffeste av de tøffe og elsket de harde løpene. Men det aller siste løpet kunne han ikke vinne.
Livet kan være brutalt. Du trekker et lodd, Håvard trakk tilsynelatende et godt lodd. Det holdt lenge. Men lykken skulle altså snu.
Jeg traff ham siste gang på ultra lang NM fra Eiksetra ved Drammen 15. august 2020. Da hadde han prestert det som ville vært umulig for nær sagt alle i hans alder, å gjennomføre en 23 km lang løype på anstendige 4.20 timer.
Det var slik han var, men det ble altså det siste ordinære løpet han fullførte. Han gjorde det med stil. Rusla blid rundt på samlingsplassen «uskifta» - iført løpstøy, slik han hadde for vane, og pratet med alle. Jon Tvedt hadde også den vanen.
Nå er begge borte.
Som medlem av NLHI, Norges Landbrukshøgskoles IL ble jeg for mange år siden kjent med familien Tveite, Paula og Bjørn. Bjørn var «kandidat» som det het der ute, men var med på NLHIs stafettlag i KM, NM, SOLO og Tiomila. NLHI var blant våre beste lag den gangen. Håvard må ha vært der, (en lyslugg i kortbukse, T-skjorte og Viking Proff fotballsko – jeg har sett et bilde) uten at vi la mye merke til ham. Han var beskjeden. Antagelig nysgjerrig og undrende. Sugde det vel til seg da, også gripende høstlige innkomster i Kadaverløpet i det «Tveitske» hjem.
Noen stjerne i ungdomsklassene var han ikke. Det var da han kom til NTH og NTHI at han virkelig blomstret opp. Han var en «late bloomer».
Men nå kom han for fullt, og den opprinnelig beskjedne gutten la all blygsel til side. Med naturlig autoritet sto han fram som lederen i o-miljøet der oppe.
Han slo seg inn på VM-stafettlaget i 1987, Gerardmer – Frankrike. Morten Berglia innledet, Håvard fortsatte og Tore Sagvolden og Øyvin Thon fullførte stilfullt til gull. At også jentene, 2 x Ragnhild, Ellen Sofie og Brit vant, gjorde dagen stor for oss norske.
Håvard var god så lenge og han vant så mye. Likevel var han kanskje aller best sesongen 1989.
Da vant han i hvert fall en seier som jeg tror han satte høyt. Den tradisjonelle vårlandskampen fant sted i Värmland i 1989, navnet på målområdet var i Långserud noen steinkast fra Europaveien.
Det forteller om gammelt norsk land.
Startfeltet var det beste nordisk – og sveitsisk orientering kunne vise fram – Flühmann og de andre var der. Det var altså en «forøvelse» til VM i Skövde samme høst. For så vidt var det et «lite VM».
Terrenget var detaljrikt og fint, kartet var det ingen ting å si på. Omgivelsene var bare slike du kunne ønske for et flott orienteringsløp. Høy himmel, värmlandsk forsommer. «Ack Värmland …»
Det var slik Håvard ville ha orientering, krevende løpsmessig (der var det ingen som slo ham) men samtidig o-teknisk utfordrende.
Han vant, men ikke med mye, hjemmehåpene Lars Lønnkvist og Michael Wehlin var storheter - ikke lette å slå. Nummer fire ble Petter Thoresen. At «solstrålen fra Halden», Ragnhild Bente Andersen knep seg foran Marita Skogum for jentene, var også definitivt på plussiden.
For meg personlig var det stort å konstatere at sønnen til Paula og Bjørn hadde gått til topps.
Dette som «bragden i Långserud». Som gammel pressemann elsker jeg slike klisjeer. Fjorten dager senere avgjorde han Jukola langt borte i Finland til NTHIs fordel. Oppgjøret med Angelniemen Ankkuris ankermann, Jarmo Reiman i merkaløypa er blitt episk.
I VM i Skövde samme høst tok han bronsen, det sto fram en ny o-konge, Petter Thoresen. Det var en selvfølge at Håvard skulle ha siste etappe i stafetten. Øyvin Thon innledet, Rolf Vestre fortsatte og Petter hadde tredje. Gull ble det.
Til tross for at han vant mer enn mye - og over alt der orienteringsløp var å vinne – O-Konge ble han aldri.
Men det holdt i lange baner å være Håvard Tveite.
Mine tanker er hos storfamilien Tveite.
Og O-Norden sørger.
Hans L. Werp – Skotselv - 31.05. 2021.
Sagt om Håvard, innhentet av Hans L. Werp:
Et stort tap for o-idretten. Husker Håvard som en dedikert idrettsutøver, særdeles fokusert, treningsvillig og kart interessert. Ingen store krav til tilværelsen utenom trening og konkurranser. En god mann å ha på stafettlaget.
(Øyvin Thon, VM gullagene 1987 og 1989)
Håvard var kjent for å trene mye og hardt. Langturene hans som jeg av og til var med på var kjent som 2-timers turer på halvannen time.
(Rolf Vestre, VM-gullaget 1989)
Oj. Beklagar. En av de finaste är borta. Joutseno -89 fight m. Reiman og Ankkuri. Det minns alla.
Seppo Väli-Klemelä, Angelniemen Ankkuri, Finland
Håvard var for meg en ny norsk supersterk o-løpere da han kom frem på 80-tallet. Hans løpstyrke var enorm og det skapte problemer for oss svensker. Håvard avgjorde mange stafetter og vant verdenscupen 1990. Vi ble gode venner og jeg kjente hans støtte og varme som person da jeg endelig fikk det å lyktes på VM-91. Håvard delte sine store kunnskaper om mye innen trening og kart og hans humor med det lure smilet gav mange med meg uforglemmelige minner fra reiser med trening og konkurranser rundt om i verden.
(Jörgen Mårtensson, konkurrent og venn)
Ja, hva skal man si. Fryktelig trist, men ikke uventet slik sykdommen utviklet seg. Håvard hadde en enorm integritet og satte gullstandarden på alt fra trening og kart til mat og drikke. Det ultimate var å løpe langt, hardt og gjerne i et fint terreng. Kartet skulle være i 1:15000 og offset. Veivalg skulle tegnes med rød, bic penn. Parnassekake (sjokoladekake stekt i langpanne) var fast takst etter langturer. Den skulle deles i 16 biter. Det hele skulle skylles ned med cola. Ostehøvelen skulle ikke brukes på brunost. Pistasjis var fy-fy. Men bortsett fra dette, og sikkert et drøss med vandrehistorier, så var Håvard en tvers igjennom hyggelig, ujålete og omgjengelig fyr som jeg likte å være på tur med. Håvard er en av disse personene som aldri dør, han vil alltid dukke opp i historiene når vi mimrer om gamle dager.
(Gjermund Alfonson Urset, klubbkamerat og venn)
My condolences!
(Seija Kohvakka, Mikkeli, Finland)
Håvard kom inn som et friskt pust i landslaget da jeg var på tampen av min karriere. Vi fikk seieren i VM-stafetten i Gerardmer, Frankrike 1987 sammen. Håvard satte ingen krav til tilværelsen, bare han fikk trene og fikk nok poteter! Han elsket å trene. Elsket å løpe. Jeg var oppe hos han i Trondheim da de skulle arrangere student-VM. Vi synfarte kartet, og så trente vi. Og pratet kart. Der fant vi også hverandre på landslaget. Jeg er ikke på o-løp så ofte lenger, men det føles rart at ikke Håvard vil være der.
(Morten Berglia VM gull laget 1987)
Håvard var en av de største i både norsk og internasjonal orientering. Som konkurrent og kamerat på landslaget var han i særklasse sterk og klar i sin tenkning om idretten samtidig mild, blid og vennlig. Han viste en enorm glede over og drivkraft i utførelsen av idretten. Hans løpesteg var unikt og hans smil av det gode slaget. En av de mest dedikerte o løpene er borte, takk for alt Håvard!
(Tore Sagvolden, VM gull laget 1987)
Håvard var en veldig bra mann! Ulik alle andre gikk han sin egen vei, men plaget ingen. Sylskarp, jordnær og raus (kanskje ikke når det kom til å dele på potetene..) Håvard var en meget dyktig o-løper og idrettsmann, med en vanvittig energi og kapasitet. En god venn, lagkamerat og konkurrent på landslaget, som bidro, nøt stor respekt og var en viktig inspirasjonskilde. Siden har han vist stort engasjement og bokstavelig talt satt kartet på o-sporten. Tankene går til Ingrid og Nils som har mistet en kjærlig mann og far. Dette er ufattelig trist.
(Petter Thoresen, VM gull laget 1989)
Minne Håvard Tveite. Det er stort forskjellig mellom nyheter og nyheter. Ikke kjekt å lese på enda en veldig god venn - hver gang smilende menn - forlot oss.
R.I.P Jaroslav Kacmarcik
En trist dag for o-idretten. Vi minnes Håvard som en kartnerd og et meget kunnskapsrikt menneske. Anders og jeg var så heldige å oppleve en fantastisk tur sammen med Håvard i Kenya og Tanzania i 1992. Håvard og Anders tegnet kart for WWOP. Håvard hadde utad et tøft image, men vi som var så heldige å bli ordentlig kjent med Håvard, var han opptatt av de nære ting som vekster i kjøkkenhagen og jordbærplukking på Nes sammen med søskenbarn og tante og onkel. Vi lyser fred over Håvards minne.
Anders Bjørnsgaard og Ragnhild Bratberg
Håvards tidlige bortgang vekker mange sterke og gode minner om en av o-idrettens største utøvere og personligheter. Hans brede kunnskaper, unike viljestyrke og formidable løpskapasitet gjorde ham til en jordnær toppidrettsutøver og samlingspunkt innen o-miljøet lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Eystein Weltzien, landslagstrener 1985 – 1991
Håvard, en bauta i orienteringssporten. I din noble enkelhet og visdom hadde du alltid et svar der andre satt fast. Rettferdig og omsorgsfull, selv etter de hardeste konkurranseoppgjør. De mange strengene du spilte på, som menneske, drevet av kunnskap, nysgjerrighet og lidenskap. Du etterlater deg en rekke unike, sagnomsuste og grensesprengende historier. Et unikt forbilde, treningskamerat og kompassnål har gått bort. Takk for gode stunder, humor, latter og treningstimer. Hvil i fred, Håvard.
(Bernt Bjørnsgaard)
Jag minns honom och Jukka Liikari från VM in Ungarn 2009. Vi försökte tillsammans finna sättet att trycka kartorna rätt. Nu är Jukka och Håvard döda.
(Tuomo Peltola, Åbo, Finland)
Håvard har alltid vore ei inspirasjon ikkje berre for sine resultater, men spesielt for sitt engasjement og innsats også etter karriera. Ingen har vel satt sånn pris på eit NM av høg kvalitet som Håvard, og for meg har det alltid vore ein mål å jage han på adelskalenderen totalt. Da eg var junior gjekk det mange historier om Håvard og kva som skulle til for å bli god. Prøvde på mykje av det, med varierende hell.
Olav Lundanes
Håvard var et fantastisk menneske, en god venn og en stor idrettsmann. Nøktern og alltid tilstedeværende. Stilte alltid opp uten å kreve noe tilbake. Han evnet å møte oss der vi var - og stilte alltid de rette spørsmålene. Håvard hadde tråkket opp sporene for oss - han var en inspirator og et forbilde både på trening og konkurranser. De gode historiene og minnene er mange. Vi tenker på de harde fightene, de gode samtalene og den alltid positive innstillingen.
Hanne Staff og Bjørnar Valstad
Fra Anne Margrethe: Mitt første minne om Håvard var da jeg på 90-tallet havnet i leiebil på NOF-samling i Skottland med de eldste gutta. Det skulle kjøres via historiske steder, man skulle lære noe på reisen og det skulle spises Fish & Chips. Håvard var beinhard og lattermild på samme tid. Veldig artig å se hvor stor glede han hadde over både å løpe orientering og å bidra på andre måter i idretten, lenge etter at han trappet ned.
Fra Anders: Håvard var en av de som inspirerte min generasjon. Da jeg var 27-28 år spurte jeg om å få lese treningsdagbøkene hans, og jeg fikk 3-4 bøker fra sesongene rundt 1990. 1000-metere i Leangen på 2.50-2.55… Jeg fikk stor respekt for det arbeidet som ble lagt ned, og så var han jo helt i toppen internasjonalt på den tida.
Anne Margrethe Hausken Nordberg og Anders Nordberg.
Hej Hans. Tragiskt att Håvard redan gått bort. Ja vi hade många kamper mot varandra, och jag minns också landskampen i Värmland när vi gemensamt var på pallen, ett trevligt tillfälle. Det jag minns från Håvard var att han ofta var hungrig ! Vid världscupen i Hongkong var det dåligt med mat på arenan så när vi kom åter till staden blev det McDonalds. Jag tror Håvard tryckte i sig 5st Big Mac på raken.. Häls Lars L
(Lars Lønnkvist, Tullinge, Stockholm)
