Runners choice, er det internasjonale navnet på den nye spredningsmetoden som Tore Sagvolden, med flere, har jobbet med de siste årene.
Den ble presentert på NORD-møtet i Stockholm i januar, og den er også tidligere omtalt på orientering.no. Den omtalen kan du lese: her
Kort fortalt innebærer denne spredningsmetoden at løperne må velge ett av flere alternative “checkpoints” mellom utvalgte poster. Intensjonen er at dette skal føre til at løpere som løper sammen, underveis i en fellesstart eller jaktstart, skiller lag.
Så langt har metoden bare vært en prøvd i teori og på skrivebord. Men i helgen skal det svenske landslaget prøve spredningsmetoden i praksis på en av øktene under landslagssamlingen i Örebro.
Under det norske landslagets samling i Frankrike i forrige uke var “runners choice” bare et diskusjonstema, og meningene i laget er delte.
- Jeg synes det er veldig bra at det diskuteres blant løperne, kommenterer Tore Sagvolden, og fortsetter:
- Det er imidlertid nødvendig å teste dette ut i praksis, for å finne ut hvordan spredningsmetoden kan fungere best. Metoden er fleksibel, og kan tilpasses både i forhold til våre ønsker og de erfaringene vi får.
- Det Internasjonale Orienteringsforbundet (IOF) besluttet i fjor at fellesstart skal inn på VM-programmet. Vi har nå en mulighet til å påvirke rammene for hvordan dette bør gjennomføres. "Runners Choice" er en metode vi har tro på, slik at det blir selvstendig og spennende orientering, samtidig som det blir attraktivt for publikum og media. Men metoden må, som sagt, testes og utvikles i felleskap.
Olav Lundanes
- Jeg er for så vidt relativ positiv, men det er en god del utfordringer som må løses. Først må en kunne velge sitt alternativ uten at noen andre ser/vet hva du velger. Samtidig bør en unngå diskusjoner mellom lagkamerater rundt valg av alternativ. Dette er imidlertid to ting som kan løses.
- Det er heller ikke blitt sagt hvor mange “gaflinger” de vil legge inn på 50 minutters løping. Nå ser det ut til at det blir jaktstart på VM-programmet, men med fellesstart og fem slike “gaflinger” ville det ikke skapt noe særlig spredning under et VM.
Hvilke andre alternativer finnes?
- Kompliserte sløyfer er bedre. Men det er problemer i forhold til det også. Med en slik gaflingsvariant lønner det seg å ha lang sløyfe i starten, så kan en løpe på ryggene til de andre for å forsere i feltet.
Hva synes du om fellesstart?
- Det er ikke derfor jeg løper orientering. Vi løper mange gode jaktstarter og fellesstarter på trening, hvor terreng og løyper står i sentrum, problemet er når det er mesterskap og en må ha arrangementet på en egnet arena. En fellesstart under VM i Trondheim, med Granåsen som arena, ville vært en tragedie. Men det kan bli bedre i fremtiden.
Hvordan ser du på å teste “runners choice”?
- Det er bare bra å teste metoden før den eventuelt innføres. Likevel må en være klar over at det er stor forskjell på Craft Cup og VM. På Craft Cup vil det bli spredning uansett. Under et VM er nivået mye jevnere, så det er ikke gitt at “runners choice” vil skille løperne.
- Jeg er mest redd for at Det Internasjonale Orienteringsforbundet (IOF) frykter for å gafle i hjel konkurransene. VM-stafettene de siste årene har for eksempel hatt minimalt med gafling, for at alle skal være med til slutten. Samtidig har jeg også en viss bekymring for at “runners choice” kan bli så komplisert å arrangere at spredningsmetoden blir forbeholdt VM.
Carl Waaler Kaas
- I utgangspunktet har jeg tro på denne spredningsmetoden som en god gaflingsvariant, både fordi den krever at løperne tar et selvstendig valg og fordi det er enkelt for publikum å følge med, hvis teknologien fungerer.
- Det er like enkelt, eller vanskelig, for publikum å følge som når løperne tar forskjellige veivalg i dagens orientering, slik jeg har skjønt.
- Jeg tror publikum kan se stort sett hele tiden hvem som leder ved bruk av en slik spredningsmetode. Jeg er positiv til idéen, men den må testes, så får vi se om det fungerer.
Øystein Kvaal Østerbø
- I utgangspunktet er jeg ikke veldig positiv til denne metoden. Jeg tror det blir for komplisert, både for løpere og publikum. Orientering er komplisert nok når alle løper samme løype.
- Jeg har mer tro på forslaget som kom for et par år siden, med en fellesstart hvor det er mange korte gaflingsrunder først, som i Blodslitet, med en lang fellesrunde på slutten. Det synes jeg var et godt alternativ. Dette blir noe annet enn “runners choice”. På en måte blir det mer kompakt, nært arena, men likevel i skogsterreng. Tanken med “runners choice” er at en beholder langdistansens egenart i løypeleggingen, med langstrekk.
- Jeg er, som sagt, i utgangspunktet ikke spesielt positiv. Jeg kan godt være med på testing av spredningsmetoden. Men personlig har jeg ikke tro på at det vil gjøre sporten mer publikumsvennlig.
Anders Nordberg
- Jeg er i mot fellesstart generelt, og denne spredningsmetoden rettferdiggjør ikke å få fellesstart på VM-programmet.
Hva synes du om “runners choice” som spredningsmetode?
- Jeg kjenner denne spredningsmetoden dårlig. Men skal vi løpe 50 minutter fellesstart er det ikke godt nok. Slik jeg har opplevd fellesstart i konkurransesammenheng må en opp på løypelengder som i Blodslitet før fellesstart fungerer. Da er det så langt at en får skilt løperne, men med 1 times løping og verdenscupfelt blir det ikke riktig med fellesstart.
- En slik arrangementsform vil ta bort det aller beste i orienteringsporten, å finne frem på egenhånd, og vi kan ikke “vike” i den kampen.
- Jeg er i utgangspunktet negativ. Opp gjennom årene har vi prøvd mye forskjellig, både micro og makro, men vi har en utrolig kul sport, så vi trenger ikke finne opp noe nytt for å gjøre det sexy på TV.
Er idretten orientering god nok som den er?
- Ja, det synes jeg. Hvis ikke det er godt nok for TV, så får vi ivareta og videreføre det beste ved orienteringsporten, som er å finne frem på egenhånd.
- Det som er morsomt med orientering, både i løypen og som tilskuer, er individuell start og krevende orientering. Når utøverne bare løper etter hverandre er det ikke spennende verken å se på eller delta.
Audun Weltzien
- Jeg er veldig tilhenger av å spre løperne, slik at vi får selvstendig orientering. Derfor er jeg positiv til forslag av denne type, men vi må regne med litt testing før det finner sin form.
- Det er viktig at spredningsmetoden ikke får et preg av tippekonkurranse, og samtidig kan løypeleggeren fort få mye makt når det er tre alternativer å velge mellom. Løpbarhet, kartfeil og unøyaktigheter på et av alternativene kan også fort bli avgjørende. Slik er det imidlertid også i dag når løpere tar ulike veivalg på et strekk.
- Det er liten tvil om, slik jeg ser det, at det blir flere og flere konkurranser hvor det er første mann til mål som vinner. Med den utviklingen er det viktig å opprettholde spenning og rettferdighet i konkurransen. Hvis vi ikke klarer det, blir det uinteressant sportslig.
- Jeg er, som sagt, positiv til at man prøver å spre løperne, og jeg tror denne spredningsmetoden kan fungere. Sommerfugler som gafling fungerer ikke. Korte strekk, der teten må bremse for å orientere og sjekke koder, samler bare opp løperne.
- Hvis “runners choice” viser seg å fungere er et annet moment, oppe i det hele, at orientering ikke må bli så komplisert at ingen andre enn vi som driver med det skjønner hva som foregår. Allerede nå er “bulletinen” for VM på 40 sider, kommer vi opp i en “bulletin” på 60 – 70 sider blir det mye kontorarbeid.
- Vi må få det standardisert og enkelt.
Hans Gunnar Omdal
- Jeg vil aller helst ha en vanlig løype med individuell start. Men skal en på “død og liv” ha fellesstart, kan det være at denne spredningsmetoden fungerer bedre enn sommerfugler.
- Jeg er litt konservativ og halvskeptisk til denne spredningsmetoden, men vi får teste og evaluere i etterkant.