- Da diskusjonen om innføring av en fellesstart under VM begynte å gå for 1-2 år siden startet vi arbeidet med denne spredningsmetoden, innleder Tore Sagvolden, som er styremedlem i Forbundsstyrelsen med særskilt ansvar for landslag og toppidrett, før han utdyper:
- Problemstillingen ved en fellesstart er at både løpere og publikum skal oppleve fellesstartfølelsen, samtidig som utøverne skal ha individuell, eller uavhengig orientering. Det betyr at en må kunne se andre løpere og oppleve skulder mot skulder duellene, selv om det er gaflet.
Tanken er altså at en skal innføre fellesstarten i VM-sammenheng, uten å fire på kravene om at løperne skal orientere uavhengig.
For å få til dette har de arbeidet frem et forslag med en modell hvor alle løperne for eksempel har samme første post. Deretter kan løperne velge blant tre forskjellige andreposter, som er merket a, b, og c. Valget tar løperne i det de stempler på første post, ved å stemple på 1a, 1b, eller 1c.
Hver enkelt løper skal foreta individuelle valg, uten at resten av løperne i feltet vet hvilket valg konkurrentene har gjort.
- Jeg tror dette er både spennende og utfordrende for løperne, samtidig tror jeg de vil oppleve det som rettferdig, resonnerer den tidligere storløperen, og fortsetter:
- En vesentlig del av dette er å få til en konkurranseform som egner seg til formidling for publikum, både på arena og foran TV-skjermen. Når en benytter denne spredningsmetoden, sammen med GPS-tracking vet en hele tiden hvem som leder. Ved denne måten å gafle på får en også mulighet til å utnytte terrenget mye bedre i løypeleggingen, enn hvis en må benytte seg av sløyfer eller sommerfugler for å skille løperne.
Etter å ha jobbet med denne modellen i lang tid er sølvmedaljøren fra forrige VM i Frankrike, i 1987, klar i talen.
- Jeg har tro på dette systemet, og det holder “vann”, sier Sagvolden, som likevel innrømmer at det foreløpig bare er prøvd i tanken og teorien.
- Det er diskutert i Forbundsstyret, blant trenere, utøvere og vi presenterte også konseptet på NORD-møtet (samarbeidsmøte mellom de nordiske landene) i Stockholm i januar. Der ble det godt mottatt og etter den tid har ting satt fart.
Da er det ingen grunn til å bremse.
Modellen må tas fra teori og tegnebrett ut i praksis. De som har jobbet med denne nye spredningsmetoden håper nå at o-Norge vil være på testing og utvikling av konseptet.
- Målet er å få prøvd spredningsmetoden i konkurransesammenheng i løpet av våren, slik at en kan få en diskusjon rundt det på presidentmøtet til Det Internasjonale Orienteringsforbundet (IOF) under VM i Frankrike til sommeren. Der skal VM programmet for mesterskapene etter 2014 opp til diskusjon, og da bør dette være på agendaen.
For mannen som hadde sin storhetstid i o-løypen på 1980-tallet er ikke i tvil om en må tenke innovativt også innenfor orienteringsidretten for ikke å bli akterutseilt, når en nå skriver 2011.
- Orienteringen, som idrett, kjemper om oppmerksomhet med tanke på vekst i rekruttering, inntektsgrunnlag og anerkjennelse. Da må vi tørre å fornøye oss. Samtidig må vi passe på at vi ivaretar idrettens egenart. Denne spredningsmetoden kan være et godt bidrag i en slik utvikling.
En presentasjon av spredningsmetoden finner du: 
her